Tippegjengen
Som noen av dere har forstått hender det at overmotet tar overhånd.
På jobben er det en gjeng med middelaldrende mannlige kollegaer som er infisert av fotballvirus. Fotball er tema i alle pauser. Det er selvsagt mest engelsk fotball det går i, noe som sier seg selv. Jeg sa jo middelaldrende mannfolk. IT-gjengen. Vi som jobber med IT. IT og fotball går tydeligvis godt i lag. Kanskje er det fordi man sitter så mye på rompa at det er greit å diskutere fotball. Hvem vet. I alle fall diskuteres fotball opp og i mente – og særlig engelsk fotball (nevnte jeg det?).
Vel, diskusjonen foregår ikke bare i de høyere engelske ligasystemer, grensen er i Pondus land – langt der nede i non-premiership. Selv synes jeg fotball er gøy. Jeg både spiller og ser på fotball når jeg får tid. De gangene jeg faktisk får tid er sjeldne. Det er nemlig ikke så ofte. Hver gang rompa nærmer seg seteputa i godstolen og fjernkontrollen nesten lydløst hentes opp fra bordet, hører jeg knirking i trappa. Det er kjent knirking. Det er knirking som implisitt antyder at å sitte i sofaen på dette tidspunktet ikke er politisk korrekt. Knirkingen antyder at det er ting som ikke er gjort i huset, ting som burde vært gjort for lenge siden. Dersom rompa på tross av disse implisitte antydninger likevel skulle nå sofaen, vil knirkingen transformeres til vokal form og materialisere seg. Ting må gjøres.
Men dette var et sidespor, beklager at det tok litt av her.
Poenget med denne epistelen er å fortelle om mitt lille veddemål med fotballnerdene på IT avdelingen. Det har seg nemlig slik at de har laget et fotballtippeopplegg. De fleste er med på dette. Systemet er at man får tilsendt en tippekupong på epost der man fyller ut etter beste evne. Jeg har som dere sikkert forstår stor tro på mine tippeevner og meldte meg på opplegget.
Etter første runde fikk jeg elleve rette, deretter ti rette og to niere. Etter fire uker (sesongen er mye lenger enn dette) var jeg på topp der jeg hører hjemme. En del surmuling blant forståsegpåerne kunne jeg fornemme, men det var jo på sin plass.
Som seg hør og bør gikk jeg derfor hardt ut og sendte en epost til alle som deltok, det var cirka tjueto stykker. Jeg skrøt (les hoverte) selvsagt av mine eminente dyptpløyende kunnskaper om den engelske ligaen og fortalte at jeg etter neste runde ville kjøpe is til alle som slo meg.
Det ble støy av eposten. Underforstått kunne jeg lese en del frykt blant forståsegpåerne. De hadde ikke noe materialistisk å tape. Men de kunne jo miste ansikt. Nykommeren bruste med fjærene.
Tippehelga opprant og fasiten kom på epost på mandag. Jeg fikk seks rette og havnet helt på bunnen. Tjueen stykker var over. Fallhøyden var formidabel. Alfahannene i tippegjengen pustet lettet ut og hoverte selvsagt ti ganger tilbake. Stemningen som før helga var delvis trykket, hadde løsnet helt. Gutta smilte og lo og det var rene kanossagangen å komme på jobb. Det kan hende de som tar den siste spasertur ut til fastsettelsen av dødsdommen i den elektriske stol hadde en litt bedre følelse i kroppen enn jeg.
Livet går sin gang. Jeg rettet opp ryggen, ristet av meg støvet på skuldrene og kjøpte is. Italiensk Is fra det Trondhjemske selskapet https://www.facebook.com/cielotrondheim. Vi snakker deilig italiensk is med lakris og hvit sjokolade. Jeg supplerte med non-stop og peanøtter. Jeg betalte flere hundre daler for isen, og smisket sågar til meg en anseelig rabatt hos den søte isdama.
Fotballgutta så rart på meg. Italiensk jåleri-is? Hvor er krokanisen? Kjøpte du ikke Tress?
Utakk er vedens lønn folkens.
Men dog? historien lever på jobben og latteren sitter løst når det mimres – noe godt har jeg da gjort.
– HE
En rosa panterblogg 