Den forbainna rideturen!

Vi skulle på ridetur. Jeg og kona. Vi var i Finnmark på ferie, nærmere bestemt Tana. Min svigerinne bor i Vadsø og har hester, opptil flere av dem. De er to hestevenninner som har gått sammen og kjøpt mange hester. Venninnen kjøpte stor tomt og hestehus. Hestene er plassert på tomten til hestevenninnen. Hestevenninnen til svigerinna har nemlig ikke mann. Hun har flere barn, men ingen mann. Jeg vet ikke om det er en årsak, men de har hester hjemme hos seg. På tross av alt dette er det ei real finnmarksjente vi snakker om. Jente med tæl og snakketøyet i orden.

Svigerinna har mann, min svoger. Og barn. Hvorfor hun har hester vet jeg ikke. Det jeg vet er at hun har hester. Kona mi er fascinert av dette og liker også hester. Hvorfor vet jeg ikke. Hestedamene har utstyrt seg med mye hesteutstyr, inklusive kapper og hatter. Disse er laget av hesteskinn. Hvorfor de er laget av noe de liker så godt vet jeg ikke. Svogeren min er også med på dette. Jeg vet heller ikke hvorfor. Han har også kappe og hestehatt laget av hest. Hvorfor?

Nå har det seg slik hestesvigerinna snakket med min kone og jeg, som ikke har tråkket i en hestesko siden jeg gikk ridekurs på Torshaug gård da jeg var 9 år, ble på en for meg, i etterpåklokskapens navn, overtalt til å bli med på ridetur (herregud for en setning…). En ridetur over en hel helg. Jeg ble fortalt at vi skulle hente hestene, ri utover til en overnattingsleir, og ri tilbake på søndag. Jeg kunne fiske laks i en av elvene der ute når vi kom frem. Her har vi nok litt av årsaken til min deltakelse. Jeg ble på underfundig vis lurt til å tro at det hele dreide seg om å gi meg en god opplevelse. Så feil kan man ta.

Vi kjørte fra Tana til Vadsø, hjem til svigerinne og svoger. Allerede kort etter ankomst burde jeg skjønt tegninga. Det var mye planlegging og snakk om hester. Etterpå ble det mye praktiske greier. Bil med henger. Hente for. Hente elektrisk gjerde. Ringe hit og dit. Etter alt dette dro vi ut til hestevenninnen. Nå skulle vi endelig komme oss av gårde. Jeg tok feil. Hestene sto i hestehuset og var ikke klare til ridetur. De skulle ut av huset, settes fast ute på tunet, ha snop, stelles med, de skulle sales og klargjøres. Jeg var ikke klar for noe av dette og prøvde å skjule min utålmodighet. Først sent på ettermiddagen, da jeg begynte å bli sulten var de andre klare til å dra på tur.

The happy horse...Jeg fikk tildelt en hest. Og en krakk. Hva jeg skulle med krakken skjønte jeg først etter at jeg hadde prøvd å komme meg oppå det store dyret. For det var nemlig stort. Etter at jeg motvillig måtte motta instruksjoner (noe jeg er imot av prinsipp), klarte jeg å komme meg på hesteryggen. Nye instruksjoner. Dra her for det og dra der for det. Ikke gjør ditt, men pass på deg for datt. Bla bla bla. Ikke akkurat som å kjøre bil, men dog regnet jeg med at dette var en smal sak da jeg er nokså lettlært og ganske god i allslags sport. I tillegg har jeg sett på TV.

Vi fikk sparket i gang de store dyrene og la ut på tur.

Som en god blogger må jeg selvsagt si litt om turantrekket mitt. Innerst hadde jeg boksershorts av størrelse Large av ukjent merke (ingen skjult reklame). Utenpå bokseren hadde jeg tatt på meg en elegant dongeribukse med loose fit. T-skorte kjøpt på Fretex og Forsvarets grønne på overkroppen. Ytterst en tung turjakke fra Helsport lånt av svigerfar fra Tana (2.05 på strømpelesten og brummende når han snakker). Årsaken til denne avsporingen kommer om noen få setninger.

Tilbake til turen. Vi skulle ikke ri langs vei. Vi skulle ri på vidda. En tur vertskapet hadde ridd utallige ganger før. Været var grått med lav tåke. Som nevnt tidligere tar jeg ting ganske raskt og det å ri et stort hestedyr viste seg å være en relativt smal sak. Tempoet var rolig, vi gikk nærmest på linje, og hesten oppførte seg helt fint. Særlig var det greit når svigerinna av og til dyttet den på riktig kurs. Dog følte jeg at jeg ikke hadde fått særlig god kontakt med dyret, og akkurat som på salsa og swingkurs slet jeg med takten. Men ellers hadde jeg god kontroll. Jeg kjente litt ubehagelig humping når rumpa og skrittet traff hesteryggen, men det gikk nok over.

RidepauseVi hadde ridd en halv time da vi stoppet opp. Det var visst noe diskusjon om kursen og terrenget. Litt lett uenighet blant de tre hestevante fastboende. Jeg kjente litt på sulten helt nederst i magen, men skulle nok holde ut til vi kom til base camp. Vi satte kursen på nytt (ca 90 grader fra forrige kurs), startet hestene og hompet avgårde. Terrenget endret seg til et slags åpent slettelandskap.

Pause i ridinga…

Det virket som hestegjengen hadde behov for å lufte litt frustrasjon etter den stille og litt ydmykende kursdiskusjonen og satte hestene i en helt ny rytme. Dyret jeg satt på levde sitt eget liv og fulgte sine instinkter som avvek en smule fra mine egne (som antydet at vi burde ta det med ro). Min hest, som forøvrig hadde et navn som jeg ikke kan erindre, var utrolig rask. Den sprang av gårde helt i tetgruppen. Når jeg sier sprang, så betyr det antagelig galopp på fagspråket. Jeg holdt fast i tømmene så godt jeg kunne, men det var ikke lett da jeg samtidig måtte klemme hardt med sporene i hesten for å holde meg på hesteryggen. Jeg ropte PROHHH som seg hør og bør, men dette var nok en hest som ikke hadde sett særlig mange cowboyfilmer. Den ignorerte rett og slett mine klare kommandorop og økte farten. Rytmen som hesten hadde hatt tidligere var en helt annen nå, mer som stepping i raskt tempo. Rumpa og skrittet var ikke forberedt på slik juling og smertene der nede sammen med angsten der oppe bidro til en uforglemmelig opplevelse. Vi fløy av gårde.

Snart hørte jeg en annen hest komme opp på siden av meg med svigerinna bøyd framover. Hun tok tak i tømmene og dro de kraftig bakover. Jeg ropte PROOHH enda kraftigere og til slutt fikk jeg kontroll på villdyret jeg satt på. På tross av forstyrrelsen fra svigerinna, roet hesten seg ned og gikk over i langsom gange (trav antar jeg). Jeg sa selvsagt ingenting om smertene i skrittet eller den gryende angsten (panikk) og skulte megetsigende over på svigerinnen med et blikk som fortalte at jeg vil ha meg frabedt slik inngripen.

Vi fortsatte turen. Jeg spurte forsiktig om det var langt igjen, og fikk til svar at vi snart var fremme. Men vi måtte nok øke tempoet litt. Vi tok en pause etter ca tre og en halv times ridning. Da var vi halvveis. Kroppen var lemster og nøttene likeså. Forbannet være den jævla boksershortsen. Alt hang og slang og jeg hadde ikke knekt rytmekoden i ridinga.

Vi startet opp hestene og satte i gang på nytt. Nå var jeg demotivert. Langt nede. Hesten skrittet raskt fremover sammen med de andre og jeg klarte fanden ikke å treffe riktig. Gud skal vite at jeg prøvde. Hver gang hesterompa for opp, var jeg på vei ned og omvendt. Den løse bokseren i størrelse Large gjorde alt verre. Ting hang og slang og deiset nedi hele tiden. Jeg hadde ondt. Smerter. Heldigvis hadde jeg gjort min plikt som ektemann. Jeg var taus. Prøvde å holde masken. Smertene der nede var til å ta og føle på. Jeg prøvde å stå oppreist. Det var godt en stund, men utrolig slitsomt.

I hele sju timer varte rideturen. Lettelsen da vi kom til havet og kunne se campingvogn og telt som var satt opp tidligere var utrolig. Jeg så enden på det hele. Aldri mer.

BasecampDagen etter dro jeg alene på laksefiske mens de andre var på ridetur i fjellterrenget. Til hjemturen ble jeg hentet med bil mens de andre tok dyretransport.

Kona er frelst, jeg er ikke. Nå skriver jeg blogg og tar bilder. Jeg får vondt en viss plass når jeg tenker på riding.

Dette var mye morsommere…

– HE


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.