Ping pong all night long

Fra ferie til hardtrening

David og meg

Hvorfor dra til Portugal for å trene bordtennis? Hvorfor trene bordtennis i det hele tatt? Som om jeg liksom skulle bli god i noe jeg startet med for ett og ett halvt år siden.. I min alder… Ja, du kan så spørre. Og jeg trenger selvsagt ikke svare, for det er min greie. Jeg trenger bare å vite at jeg gjør noe som gir meg glede.

For mange er bordtennis mer kjent som ping-pong.  Og det heter ikke kølle, men racket. Det fikk jeg i alle fall høre da jeg meldte meg inn i Norges beste bordtennisklubb, Trondheim bordtennisklubb. Så når vi nå har klarlagt terminologien kan jeg fortelle hvorfor jeg startet. Jeg spilte fotball frem til koronaen kom. Da ble vi voksne spillere bannlyst fra kunstgresset og tvunget til å sitte i sofaen med en øl i hånda og se på Netflix. Noe som selvsagt var helt ok, men etter en stund begynte det å krible i kroppen etter fysisk aktivitet.

Bordtennis sto frem som den geniale løsningen. God avstand mellom spillere og antibac overalt var løsningen. Jeg var jo ganske god i bordtennis. Derfor kom jeg på min første trening som en erfaren spiller. Jeg var ganske flink til å skru, og smashet hardt.

Trodde jeg. Så jeg meldte meg på en intern turnering med høye forventninger. Den første motstanderen var en liten tiåring. Jeg tapte brutalt. Lurte på hva som skjedde. Og det gikk ikke bedre mot de andre klubbmedlemmene. Total fiasko. Grusing. Det var som å falle fra et fly i stor høyde uten fallskjerm. Jeg kunne jo skru og smashe trodde jeg. Det viste seg å være helt feil. Jeg sugde. Big time.

Men dette var de vant til i klubben, de hadde sett lyset slukke for mange glade amatører før. Trenere prøvde fortvilt å peke på de positive tingene de så, noe som var særdeles vanskelig da teknikken og bevegelsene var omvendt proporsjonale med god bordtennis. Det eneste som var positivt hos meg var engasjement og vilje. Alt det andre var det bare å kaste på søppeldynga og starte forfra med. Og som man sier: det er ikke enkelt å lære en gammel hund nye triks. Men faen ta, jeg ville bli bedre og måtte sluke i meg ydmykelsen over å tape for de små barna. Ivrig som jeg var ble jeg med på interne turneringer der det ikke skilles på alder eller kjønn. Jeg ble plassert i grupper med 6-åringer og desslike. Og når jeg en gang imellom slo en seksåring som bare nådde meg opp til navlen, så jublet jeg for hvert poeng. I alle fall inni meg. Så dypt kan man altså synke for å føle seg som en vinner.

I moderne bordtennis så gjelder det å ha en god serv, der du forstår hvordan motstanderen returnerer ballen for så å sette inn dødsstøtet. Åtti prosent av vinnerpoengene kommer altså i en ballveksling på tre slag. Og jeg som trodde jeg hadde en vanskelig serv. Neida, de gode ungdommene og veteranene som faktisk har trent og spilt aktiv bordtennis leser mine server som en åpen bok. Og motsatt, når de server forstår jeg ingenting og ballen flyr i retninger som jeg ikke visste fantes. Nå skal det sies at jeg har blitt litt bedre etter snart to år med organisert trening, men det er langt igjen til å knekke kodene.

Derfor tok jeg en kombinert ferie og treningstur til Portugal. En av medlemmene i klubben snakket varmt om en trener som ga personlig oppfølging (mot betaling selvsagt), altså en PT. Det er jo så moderne med PT’er om dagen så jeg tenkte skitt au, og dro til Setubal, en by litt sør for Lisboa.

Der ble jeg møtt av David Diniz som skulle hjelpe meg på veien videre mot berømmelse i bordtennis verdenen. David spiller aktivt bordtennis på høyt nivå i Portugal og jobber i et privat bordtennisakademi kalt «Academia de Tenis de Mesa de Setubal». Akademiet ble startet av hans far, Domingos Diniz, og engasjerer hele familien Diniz.

Denne pakken er interessant fordi mye er annerledes i Portugal i forhold til i Norge. Her snakker vi ikke om offentlig støtte. Her snakker vi engasjement og kreative løsninger. Akademiet holder til i Setubals fotballstadium i litt slitne lokaler. Meget enkle forhold.

Nede til venstre er inngangen til Academia de Tenis de Mesa de Setubal»

Du kommer inn i et rom som er «hjertet» i akademiet. Det er en slags butikk der man kan kjøpe det siste innen bordtennisutstyr. Pokaler som spillere har vunnet dekker en hel vegg sammen med bilder og artikler fra starten av akademiet. Samtidig får du kjøpt mat, kaker og drikke (inklusive øl). Samtaler om bordtennis og politikk høres kontinuerlig i åpningstiden som er like lang som dagen. Før kamper og seriespill samles man til felles lunsj der latteren sitter løst. Og familien Diniz lever og ånder for denne fantastiske plassen.

Butikk, pokaler og serveteknikk (Domingos Diniz til venstre)

Selv ble jeg innlosjert i naborommet til butikken ment for overnattingsgjester som vil nå langt i idretten (slike som meg).

Ahmed og meg

Det var enkle forhold her også med køyesenger av metall, et lite kjøleskap og en spiseplass. Der møtte jeg Ahmed, som også er en bordtennisspiller på høyt nivå. Han overnattet på akademiet i anledning seriespill og trente meg også i noen timer. Ahmed er en fantastisk flott fyr som opprinnelig kommer fra en liten landsby utenfor Lagos i Nigeria, noe som forvirret meg ganske mye da han sa at han bodde i Lagos. Det må jo være dyrt å fly fra Lagos til Portugal bare for å spille noen kamper tenkte jeg. Så etter noen misforståelser viste det seg at han bodde i Lagos i Portugal. Altså bare en totimers busstur unna Setubal. Det forklarte en del. Ahmed er utøvende muslim og gjør sine bønner et par ganger i døgnet. Noe som var helt fremmed for meg, dvs noe jeg kun har sett på TV.

En hvit mann som pusher femti har nok fremdeles mye å oppleve forstår jeg.

Soverommet – det fungerte utmerket!

Academia de Tenis de Mesa de Setubal er en kulturinstitusjon som selvsagt fremmer de beste spillerne, men som også sørger for at barn og unge får sunne holdninger kombinert med fysisk trening. I tillegg arrangeres turneringer for alle, der veteraner også deltar med stor iver. Så i tillegg til gode treningsøkter med David og Ahmed følte jeg meg heldig som kunne vandre rundt i akademiet og kjenne på den gode stemningen, høre på latteren og samtidig se god bordtennis. Sammen med familien Liniz ble det også felles lunsj på rommet «mitt» der vi diskuterte det siste innen politikk og hvilket belegg jeg burde bruke på racketen. Altså diskusjoner for noen og enhver.

Og selv om forholdene er enkle, så er kreativiteten og vennligheten unik. Har jeg blitt en bedre bordtennisspiller? Tja, så enkelt er det nok ikke, men alle monner drar og jeg har lært mye teknikk jeg kan drømme om (der jeg gruser barn opp til 10-12 år), så får vi se om jeg klarer å omsette noe av det jeg har lært i praksis.


En kommentar om “Ping pong all night long

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..