Jeg gikk på en durabelig tabbe her en dag. Jeg, av alle, klikket meg inn på et tilbud på et produkt jeg absolutt ikke trenger. Og jeg som er best i å gi gode råd til andre om farene ved internett og alle lurendreierne som holder til der. Hvordan kunne det skje?
Vel, tilbudet var en fantastisk vakuumpakkemaskin – en VAKUUMPAKKEMASKIN!
Jeg har aldri hatt et definert behov for en vakuumpakkemaskin (til og med ordet er så langt og teit at jeg skjemmes – vet ikke engang om det er et riktig ord). Jeg har heller ikke hørt om noen andre i familien som har ytret ønske om å skaffe seg en vakuumfa…pakkemaskin . Og jeg har en familie som inkluderer en vakker kone, datter og to sønner. Ingen av disse har altså ønsket seg vak..fae..pakk..maskin til bursdag eller julegave. Men maskinen kostet kun 1 krone – kun EN KRONE! Det var jo et fantastisk tilbud. Dessuten leste jeg at jeg kunne vakuumpakkefa…meg..mat og alt mulig rart slik at det holdt mye lenger enn ellers.
Etter at jeg klikket meg inn på den dumme hyperlenka begynte bestillinga å kverne. Jeg leste litt om maskinen og ble lettere fasinert av hva som kunne gjøres – og alt var jo bortimot gratis. Det eneste problemet var at det kostet noen kroner for vakuumfae..pakke..meg..pakkeposene.
Kan vel hvert fall prøve tenkte jeg – «i verste fall kan jeg jo bare sende hele greia tilbake». Som sagt så gjort – prosessen gikk greit, jeg trengte heller ikke å finne frem kredittkort – pakken kom i oppkrav – så bestillinga gikk greit.
Etter dette glemte jeg selvsagt hele greia.
Men, plutselig en dag og helt overraskende, dukket det opp en hentelapp i postkassa. Her kom maskinen jeg hadde drømt om hele mitt liv. Prisen var en smule høyere enn jeg hadde tenkt, ca ettusentohundrede. Men det var inkludert to måneders forbruk av plast må vite. Jeg begynte å få kalde føtter. Skulle jeg bare la vær å hente hele skiten? Min største bekymring var nok hva madamen vil si til dette? – det beste var nok å holde beløpet skjult og fortelle at det var et røverkjøp.
Ettusentohundrede var jo et mye høyere beløp enn jeg hadde tenkt, så jeg ringte til International Trade Services som selskapet heter. Her traff jeg en trivelig dame som kunne fortelle meg om abonnementsordningen og fraktkostnader og alt som var. Abonnementsordning? Ja – damen kunne fortelle meg at det sto på bestillingssiden alt sammen (og jeg sjekket etterpå – sant nok). Dessuten måtte jeg vente til jeg hadde mottatt alle mine obligatoriske forsendelser (tre måneders forbruk) før jeg kunne si opp abonnementet.
Føttene ble ikke noe varmere av dette. I tillegg kunne jeg kjenne litt kaldsvette i ansiktet? «Hva hvis jeg lar vær å hente pakken da?» – spurte jeg den vennlige damen? «Det går fint, men da må du betale et gebyr på firehundrede kroner for ikke avhentet pakke» – kunne hun like vennlig fortelle meg. Jeg kjente jeg begynte å hisse meg litt opp, men gjorde alt for å beherske meg. «Men dette er jo lureri» prøvde jeg. «Alt står på nettsiden du bestilte fra» var svaret.
Jeg bet i det sure eplet og kjøpte en tyggis i butikken, tok ut femtenhundrede og betalte regninga kontant i postutleveringa (du kan jo selv tenke deg hvorfor).
Jeg tok deretter med pakken hjem og begynte utpakkingen. Maskinen var akkurat som på bildet og det var masse vakuuumplastikk med i leveransen – MASSE. To måneders forbruk. «Hvem i all verden kan ha slikt forbruk» – tenkte jeg i mitt stille og mildt opprørte sinn. Jeg viste den frem til familien – men den helt store hallelujastemningen uteble. Dialogen som oppsto fremkom mer som et forhør;
Hva skal den brukes til? Hva kostet det? Trenger vi virkelig en sånn en? Hvor skal den stå? Det er i alle fall ikke plass på kjøkkenbenken!!
Jeg forsvarte vakuumfae..meg..pakke..dritt..maskina så godt jeg kunne med de argumentene som sto på nettsida og det som stod i manualen. vakuumfae..meg..pakke..dritt..maskina ble delvis pakket opp, men humøret var ikke helt på topp så jeg satte den i en krok i stua.
Dagene gikk og endelig kom den siste pakkeseddelen. Jeg ruslet til butikken, kjøpte tyggis, tok ut cash, hentet pakken – kontant betaling. Denne gang kostet det sjuhundredeogfemti kroner. Jeg var fristet til å kaste pakken i søpla, men besinnet meg. Tok med pakken hjem, pakket opp og sørget for at papirrasket havnet godt nedi søppelkassa. Jeg la mengdene med vakuuuuumplast sammen med resten av vakuuumplasten og den fordømte vakuuum…fae..meg..pakke..maskin..djevelen i stuekroken.
Stuekroken er ikke egnet for oppbevaring av en vakuuum…fae..meg..pakke..maskin..djevel..dritt. I stuekroken er den bare irriterende. Noen irriterer seg mer enn andre over slikt. Sist det skulle støvsuges ble vakuuum…fae..meg..pakke..maskin..djevel..dritten flyttet (kastet) oppå senga mi.
Vakuuuumdritten er nå tilbake på plass i stua i påvente av mer permanent oppholdstillatelse en eller annen plass i huset. Har fått inntrykk av at den ikke er egnet til å stå på kjøkkenbenken, altså må jeg finne en annen plass.
Mottok nettopp en postutleveringslapp på en ny forsendelse vakuuuumfaens…pakke…dritt…plast fra International Trade Services. Dette kan bli morsomt.
– HE
En rosa panterblogg 