En rosa panterblogg

Den gangen var jeg ung. Jeg jogget, spilte ball på løkka og var med på treninger til Astor, mitt fotballag. Jeg var keeper på guttelaget og selv med mine hurtige reflekser (som resultat av rask bearbeiding mellom sansesystemet, hjernen og min veltrente unge kropp) var jeg dessverre ikke forsynt med gener for høyde. Med mine 1.75 på strømpelesten ble jeg en smågutt mot min konkurrent i målet. Derfor endte jeg opp som en blanding av keeper og forsvarsspiller med en del benkesliting i tillegg. Hurtighet og kraft hadde jeg masse av.

Men jeg slet med sko som ikke passet.

Å gå på skobutikken med moren min var alltid en usannsynlig krevende affære. Jeg fikk fortalt at jeg hadde bred fot med høy vrist. Antagelig var jeg den eneste i verden som hadde slike føtter, for de i skobutikkene fant aldri sko som passet. Jeg lurer på om sko alltid tar utgangspunkt i små, slanke italienske føtter av den typen du ser på gatene i Milano. Jeg kan bli forbannet når jeg tenker på det i ettertid. Jeg blir forbannet på mine føtter. Av og til kunne jeg tenkt meg å spikke vekk de overskytende områder (den høye vrista og en-to cm på hver side), slik at jeg satt igjen med føtter med italiensktysk adidasform. Alternativet var selvsagt å skjære bort de to størrelsene på skoa som var foran stortåa (eller rettere sagt tåa ved siden av som på mine klumpføtter er litt lengre frem enn stortåa). Datteren min liker ikke føttene mine. Min kjære kone har ikke sagt noe ennå. Selv har jeg omsider lært å akseptere mine utvekster som et nødvendig onde på min ellers herlige kropp.

Hvorfor kunne vi ikke finne en butikk som hadde sko for (små), kraftige karer med nordisk proporsjonerte fotblader?  Fotblader laget for å gå på snø uten å tråkke igjennom. Føtter som man kan svømme med dersom man faller gjennom isen? Sa jeg ikke godt nok ifra? Var vi på feil type butikk?

Løsningen for min mor (for det var selvsagt hun som ordnet slike ting) var altså å kjøpe sko som var for store. Minst to nummer. Det høres kanskje ikke så problematisk ut, men når du skal spille fotball og har sko som er to nummer for store, og fortsatt trange, da sliter du med skuddteknikken. Det er ille nok å gå i trapper med for lange sko, prøv det selv….. Du føler hvor tærne er, men snubler i trappa fordi skoene treffer opptrinnet når du løfter foten. Hvor mange ganger har jeg ikke bannet for meg selv og sverget på at jeg skal huske det til neste gang. Det skjer ennå – jeg kommer ikke unna.

Enda verre er det på fotballbanen. Når du skal skyte med strak vrist på en ball som ligger på bakken, subber skoa nedi gresset før den treffer ballen og skuddet som du så for deg i krysset, halvspretter rolig inn mot keeper som bare ser deg rett inn i øynene og gir deg et ondt smil. Resultat – ondt i foten, dårlig selvtillit og misbrukt sjanse. Livet suger.

På tross av slike problemer hadde jeg opp til flere positive opplevelser i min første fotballkarriere. Både sportslig og sosialt. Det er utrolig hvor fort man glemmer de tunge stundene og bare maser videre på prosjekter som man har tro på. Fotball handler om flere ting. For mitt vedkommende må man dypt ned i magesekken der ursuppa ligger. Her finnes konkurranseinstinkt blandet med samhørighetstrang, et tungt jaktinstinkt og mestringsfølelse. Intet mindre. I tillegg er det morsomt (så lenge man kan klare seg med innsidepasninger…).
Nå har jeg levd en stund, jeg spiller cageball (liten fotballbane med kunstgress, vegger og tak) to ganger i uka og trener i tillegg med Ranheims 6.divisjonslag. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg liker å ha det gøy.

Det gir velbehag.

Det gir livet mening.

Av og til gir det smerte.

Denne bloggen fortsetter med del II – som kommer litt senere. Her handler det om min nye fotballkarriere.