Å bli født i Norge er som å vinne i lotto er blitt sagt. Vi lever i følge Legatum prosperity index i verdens beste land, og er i følge world happiness report et av verdens lykkeligste folkeslag.
Vi blir nå møtt av en strøm flyktninger fra Syria, et land som til sammenligning ligger 128 plasser bak oss i den samme levekårsundersøkelsen. I Norge stoler ni av ti på at vi tar vare på hverandre når vi trenger hjelp, i Syria i seks av ti. I Syria tror dobbelt så mange at selskaper og myndigheter er korrupt som i Norge. Syria rangerer som nr 156 av 158 i den nevnte lykkeundersøkelsen. Og slik kan vi fortsette. Det er stor forskjell på oss i statistikken. For å si det slik: den som ble født i Syria vant ikke i lotto.
Det er faen ikke rart de er fortvilt.
Så kommer de hit da, i fortvilte horder. Da har de i følge Google maps reist 5 498 km via E105/P21 gjennom Tyrkia og Russland eller 6 406 km via E4 gjennom Europa og Sverige (denne ruta er ikke anbefalt av Google).
Klikk her for å se Google maps
Jeg husker selv da jeg kjørte fra Trondheim til Kirkenes for en del år tilbake og brukte 17 timer på de 180 milene i min burgunder Opel Kadett 1985 modell. Jeg var sliten etter den turen. Stoppet bare for påfyll av bensin og kjørte alt for fort på de svenske veiene. Og det var jo faen meg ingenting å se på turen heller. Bare skog. En fordømt kjedelig og slitsom reise. Men ung og full av pågangsmot som jeg var, ble jeg selvsagt med på en durabelig fest den kvelden jeg kom til Hesseng (lite sted ved Kirkenes – red). Da noen søte finnmarksjenter hang ut av vinduet i forsvarsleiligheten og ropte at det var fest «Kom nu – du kann søv når du bli gammel!». En av disse jentene ble senere min kone, men jeg er usikker på om hun var med på den omtalte festen.
Beklager denne avsporingen.
For menneskene fra det krigsherjede Syria ville en slik reise vært en uoppnåelig drøm. Barna reiser fra rommet sitt, familien fra huset og nabolaget sitt. De reiser fra byen, fra landet de er oppvokst i. De reiser fra venner, de skilles fra familie, de rives og slites av angst og motsetninger. De reiser fra kulturen sin, den eldgamle kulturen med et utall opp og nedturer. De står foran en usikker fremtid der død og splittelse er en sannsynlig utgang. Reisen er tross alt bare et hinder på veien til hva de håper er en fremtid for seg og barna. En fremtid i det forjettede land langt der oppe i nord.
Så klarer noen å komme seg hit til oss. På tross av grensekontroller, gjerder og andre hindringer. Sultne og slitne, men sannsynligvis med en liten glød av håp i hjertet.
Hvor lenge?
Vil de tilbake?
Blir det bedre i Syria om et år? To år? Hvor lenge?
Hva skal en syrisk familie gjøre? Får vi bo her? Hvor lenge? Hvor skal vi bo? Blir vi flyttet? Men min mor er jo ikke bra, hun er syk. Hva skal vi gjøre?
Fortsettes..
En rosa panterblogg 