De som flykter fra krigsherjede land som Syria har som regel gode grunner for det. Bringer de med seg en mindre utviklet kultur enn det vi i Norge har? Jeg leste nettopp om den norske moren som ble invitert hjem til en etiopisk families barneselskap der det ikke var gavene som var i fokus, men selskapet.
Selskapet var i fokus
Er det ikke nettopp slike verdier vi i Norge er i ferd med å miste? Når vi har etablert kjernefamilien handler det meste om å skaffe seg fint hus, fin bil, barnehageplass, organisert aktivitet og fylle fritiden med videreutdanning og jakt på de evige statusmarker. Vår moderne, kapitalintensive og statusjagende kultur levner lite rom for de virkelige menneskelige verdier. I vårt samfunn er det staten som har tatt rollen som famileforsørger. Vi plasserer barn i barnehage, syke og avvikende på institusjoner, gamle på gamlehjem. Vårt sosiale liv er redusert til egosentriske handlinger der fokus er på en selv og de aller, aller nærmeste. Stat og kommune har tatt rollene som barne- og sykepassere, medmenneske og forsørger. I vår vestlige og alle vestlig inspirerte kulturer lever vi ensomme liv. Vi har glemt de virkelige, menneskelige verdier. Å bry seg om hverandre. Å klare seg selv er blitt mantraet. Du er din egen lykke smed. «He made it». USA er forbildet. Der kan man starte med to tomme hender og virkelig bli noe, hvis man bare vil det nok. Hva skal man bli da? Rik? Rik på hva?
Penger?
Når vi først er der vi er, er det heller ikke lett å komme ut av denne sirkelen. Det blir en kamp for å slippe å ha omsorg for nære slektninger som trenger hjelp der staten ikke strekker til. Du husker vel at staten er vår egentlige forsørger? Vel, det viser seg at staten heller ikke alltid strekker til. Og det er jo ikke lett for staten å trøste en trengende person. Staten og kommunens forsørgere har dårlig tid. For det er så mange som skal trøstes og pleies.
Men det er slik vi har stelt oss i den vestlige kulturen. For nærhet er ikke en verdsatt verdi lenger, materiell rikdom er vårt høyeste mål. Det vi strekker oss etter.
Da er det ikke så rart at andre kulturer ser på den vestlige kulturen som truende.
Noen gode verdier har vi vel. Noe godt er det vel kommet ut av det vi mener er den mest moderne og eneste riktige kulturen. Joda, vi har løftet kvinner opp fra kjøkkenbenken og inn på mannens arena. Vi har gjort store fremskritt i det å innse at kvinner har like mye rett som menn og er likeverdige mennesker. På dette området er det nok mange kulturer som ser opp til oss. Særlig kvinnene i disse kulturene selvsagt. Det som dessverre er mistet på veien er de myke verdiene. Kvinnekampen har i altfor stor grad dreid seg om at kvinner skal verdsette de samme verdiene som menn og få like muligheter til å «eie» disse verdiene. «Maskuline» verdier, som råskap, tydelighet, besluttsomhet. Det jeg egentlig prøver å fortelle er at dette ikke er gode verdier i hverdagen, det er krigsverdier – egnet til å brukes i kamp. Kulturen har dermed mistet mange av de myke verdiene som nærhet og omsorg for hverandre. De har falt av kvinnekamplasset og blitt overlatt til staten.
Det har oppstått et kulturelt verdihull.
Så litt tilbake til flyktningene. Norge har talt. Vi ønsker dem velkommen. Ikke regjeringen, men mange i folket, i kulturen. Og særlig kvinner. Det er bra. Det viser medmenneskelighet, innlevelse og sterk empati. Gode verdier. Og så er det selvsagt en del mennesker som ikke ønsker flyktningene velkommen, og de som hater dem uansett. De siste bryr jeg meg ikke om. De har ikke evne til å forstå andres situasjon, ei heller gi av seg selv.
Men det er utfordringer med å la mange flyktninger komme til Norge. Uten tvil.
Fortsettes…
En rosa panterblogg 