For det første har jeg pushet femti for en stund siden, og jeg pusher ikke lenger femti armhevinger, men jeg nyter den tida jeg har. Og jeg er så glad for å være mann. Grått hår og skjegg legger ingen demper på min livsgnist. Dette er en av toppene i livet. I god form, kjekk som faen og lysten på livet. Jeg ser på damer med sultent blikk og nynner sanger når jeg går i byen.
Joda jeg er eldre enn tyveåringene, men i hodet er jeg fortsatt ung. Jeg har lært meg at livet går opp og ned og tar ikke ting så tungt lenger. Alt har en tendens til å ordne seg. Og hva betyr det i den store sammenhengen om man gjør en feil eller to?
Jeg elsker å prate med folk og tulle litt med dama eller gutten i butikken. Hvorfor ikke? Jeg deler ut smil og latter når jeg kan og gir faen når jeg må.
Å bli eldre er å kunne mer om livet.
Jeg har aldri prøvd å farge håret. Hvorfor skulle jeg det? Jeg holder meg i form, er nysgjerrig på alt og lurer på mye. Jeg spiser sunnere nå enn jeg har gjort før. Jeg koser meg rett og slett.
Men livet er jo ikke alltid lyserosa. Som jeg nevnte går livet opp og ned, men jeg takler det bedre nå enn før. Og når det er en bunn, tar jeg en tur ut og ser på ungdommen som nyter livet som best de kan. Eller jeg går en tur i vår vakre natur. Kanskje en kopp kaffe med en venn eller en aldri så liten fotoekspedisjon (min store hobby).
Jeg spilte fotball to-tre ganger i uka før pandemien kom, og plutselig ble det stopp. Det var en aldri så liten bunn i livet, men man kan da ikke legge seg ned å gråte. Derfor fant jeg en annen hobby som gir meg glede.
Jeg begynte med bordtennis. Jeg trodde selvsagt at jeg var ganske god (typisk hvit mann som pusher femti). Til min store overaskelse var jeg ikke god i det hele tatt. Tolv-trettenåringer slo meg enkelt. Veldig irriterende selvsagt. Så jeg begynte å trene. Tre-fire ganger i uka. Ble jeg god?
Nei, ikke så mye bedre. De slår meg fortsatt. Men artig har jeg det. Og serven er blitt bedre. Og jeg lærer kanskje ikke like fort, men jeg gleder meg minst like mye som ungdommen. Snart drar jeg til Bergen og deltar i veteran NM. Det blir sikkert like mye skål som poeng.
Og så har jeg begynt å meditere. Observere meg selv. Se innover. Du verden så mye rart jeg ser.. Heldigvis er det bare meg som ser og føler det. Noe annet ville sannsynligvis blitt materiale for et studie i psykologi. Samtidig er det vel slik vi alle har det? Det som skjer inne i oss, følelser og emosjoner som kjærlighet og hat, skam og skyld, forelskelse og lykke. Jeg er et oppkomme i alt det der, akkurat som du sannsynligvis er. Men som hvit mann som pusher femti er det desverre ikke alltid like lett å vise følelser. Jeg jobber med det.
Hvorfor skulle jeg ikke?
Jeg burde selvsagt vært mer irritert. Finne flere feil i samfunnet. Forbannet bomringen og homofile som tror de kan vise følelser hvorsomhelst. Jeg burde irritere meg mer over innvandrerdamer som ikke har peiling på behovet vi hvite menn har for bensinbiler. Jeg burde ønske de jævla muslimene dit peppern gror og trollet mer i kommentarfeltene på alt som er galt.
Men hvorfor skulle jeg det?
Jeg har da ingenting mot hverken homofile, muslimer eller engasjerte politikere. Tvert om. Hvordan skulle samfunnet sett ut uten ulikheter og engasjement?
Men av og til ser jeg med stjålne blikk på de lekreste damene.
Hvorfor skulle jeg ikke det?
En rosa panterblogg 