Den tunge treningsøkta

Ettermiddagen startet som vanlig for en moderne mann i A4 formatet. Hjem for å lage middag, servere maten til kone og barn (ungdommer). De vanlige klagene på at fiskegratengen hadde for mye fisk og i tillegg besto inneholdt grovt mel. Altså alt i henhold til en normal dag. Dette virket veldig lovende.

Etter middagen, som mine to gutter ryddet unna, og mens kona forberedte sine ettermiddagsaktiviteter så jeg frem til en aldri så liten tur på sofaen med en pute under og en pute over hodet, teppe på kroppen og et halvhøyt «Kainn dokker værra litt still, æ ska sov!» som forberedelse til en pre-restitusjonsøkt før fotballtreninga kl. 19.00. Jeg er jo ingen ungdom lengre, så restitusjon seiler opp som en sentral del av livet mitt for tida.

Kona ropte «ha det» før hun tok med bikkja på et eller annet kurs. Det hørte jeg så vidt før vandringen inn det de psyke rom i drømmeland startet. Du verden, der skjer det mye rart gitt. Det flyter over av fotomotiv, damer og alskens uhumsketer jeg ikke vil dele med dere. Nok om det.

Mens jeg lå der i en ubevisst tilstand kom en merkelig lyd fra kjøkkensida av huset. «Faen, tok hun ikke med bikkja på hundekurset?», tenkte jeg i mitt stille sinn og prøvde å vende tilbake til min psyke drøm. Mens jeg sakte men sikkert fortvilt prøvde å komme tilbake til den behagelige sinnstilstanden, økte bråket og jeg bannet lett, hev puten på den andre siden av sofaen og gikk bort til kjøkkenet. Jeg så ingenting, åpnGulspurvenet derfor verandadøra og tittet ut. Der på terrassen satt Tarzan, vår svarte katt, og lekte med en liten gulspurv. Spurven så litt medtatt ut med dun liggende rundt seg. Jeg klappet Tarzan og sa «flink gutt», og vendte blikket mot den skjelvende lille spurven. Den satt der bare og ventet på det avgjørende øyeblikk etter kattas lek.

Skulle dens tid allerede være over? Den var jo i livets startgrop! Hvorfor akkurat meg, tenkte den nok. Men Tarzan hadde ikke regnet med Perfekte Jørn. Den barmhjertige samaritan i egen figur.

Så nå flyr gulspurven Geir fritt omkring igjen.

Men dette var jo ikke egentlig det historien skulle handle om. Det kommer her:

Etter den famøse befrielsen av en liten gulspurvsjel, var det å ta på seg fotballshorts og treningsklær. En av mine gutter skulle også være med. Jeg trener og spiller på Trondheims antatt dårligste lag i 6.divisjon senior. Det er få pokaler i hylla som er ervervet av dette laget. Men det skulle man ikke tro dersom man ved en tilfeldighet skulle være så heldig å overvære deler av en trening eller kamp (det er veldig få som gjør akkurat det). Det er full innsats over hele linja – i ca 15 minutter. Deretter går det litt saktere. Men tilbake til historien; Jeg tok med en av mine tvillinggutter i bilen, og kjørte til Ranheimsbanen. Hele 21 spillere hadde møtt opp på trening – jøss! Birk spiller vanligvis på G16, men det hender seg at jeg tar med både han og Simen (den andre tvillingen) på trening. Da får de brynet seg på gutta boys. Vi delte opp og spilte over hele 11’er banen. Det ble en trening med blandet kvalitet siden det var ganske mange nye fjes og banen var overraskende stor denne dagen. Selv følte jeg meg som en ungfole og løp opp og ned fra min høyrebackplass. Dessverre hadde jeg Inge som venstre kant på motstanderlaget og måtte nok la han passere noen ganger. Inge er min helt og har en fantastisk teknikk og hurtighet. Han burde spilt på et annet nivå, men som han sier selv «Æ gidde itj å træn så mytji».

På ett av mine raid kom jeg ca 25 meter fra mål på høyresiden. Jeg la an til et perfekt innlegg som gikk alt for langt inn og jeg bannet lett før jeg innså at ballen gikk i en elegant bue over motstanderens eminente keeper Kjetil. Mitt første mål.

Deretter bølget spillet frem og tilbake som det ofte gjør i fotballspillets forunderlige verden, og for vår del mer tilbake enn frem. Men jeg løper mye og kom meg ved et par anledninger til dørlinja og fikk et par fine innlegg foran mål (som tatt ut av læreboka), noe som resulterte i en målgivende pasning (det føres ikke statistikk i 6. divisjon – man må passe på selv).

Nå gikk det mot slutten av økta, for Gutter 16 laget hadde ankommet på sidelinja for å overta banen for sin egen trening (der Birk skulle delta). De var ca 40 stykker. Jeg kjenner guttene der. Siden de ikke hadde noe annet å gjøre fulgte de med på vårt spill som nærmet seg slutten. Det var da mitt store øyeblikk kom.

Birk, som spilte venstreback tok med seg ballen ned mot venstre dødlinje og la et innlegg foran mål. Ballen gikk litt frem og tilbake før den trillet pent mot meg som kom i stor fart ca 25 meter fra mål. «Ta det med ro, du har god tid!» hørte jeg spillerne på laget mitt rope. De var vel antagelig livredde for at jeg skulle rote bort ballen. Jeg så på guttene som sto på sidelinja og fulgte med (aldri hatt så mange tilskuere), jeg så på ballen som trillet mot meg, og jeg ga faen og dro til med all kraft og med en herlig ytterskru. Ballen suste rett i keeperens høyre kryss.

Utagbart.

Jubelen fra gutta på sidelinja var øredøvende. Dette var mitt øyeblikk – uten tvil. Øystein – trener og manager blåste av treninga og jeg kunne bare motta ovasjoner og applaus fra publikum og medspillere.

Ja ja, dette kan jeg leve på en stund.

Ranheim breddefotball
Meg 1. rad til venstre – bildet er fra 2014

 

 


2 thoughts on “Den tunge treningsøkta

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s