Noen får kanalisert sin uttrykkstrang muntlig på jobb, i hjemmet, på fritidsarenaer eller i vennekretsen forøvrig. Noen kanaliserer gjennom sosiale medier, klagebrev til butikken, SMS til venner, meningsytringer til aviser og i kommentarfelter på nett. De fleste bruker flere av disse kanalene, det gjør jeg også. Dog er det slik at ikke alle uttrykker seg like bra muntlig, det er vanskelig å få meningen på trykk i avisa og det er begrenset hva man kan si i den perfekte facebookverdenen. Derfor fant jeg selv ut at jeg måtte få utløp for mine frustrasjoner og skrivetrang ved å bruke en blogg. Men hvorfor i all verden skal jeg skrive i en blogg, kan jeg ikke bare skrive ned mine fordømte meninger på papir eller PC og på denne måten få utløp for skrivetrangen? Vel, det er nok mer komplisert enn som så. Alle har vi en trang til å bli hørt, til å motta anerkjennelse for det vi gjør. Jeg har jo et håp om at mine meninger er like viktig som alle andres meninger og kanskje endog verd at andre kan lytte til?
Kanskje er jeg ikke så heldig, dyktig eller ambisiøs at jeg har kommet i en posisjon i samfunnet der man automatisk kan påberope seg rett på spalteplass eller oppslag på NRK nyheter? Er det da slik at mine meninger ikke har høy nok verdi i samfunnsdebatten?
I en blogg kan jeg si akkurat det jeg selv ønsker, den kan leses av de som selv ønsker å lese og den kan deles av andre som liker det som blir skrevet. I tillegg kan et blogginnlegg være en kanal for diskusjon som stikker dypere enn kommentarfelter på FB og i nettaviser. Jeg vil dypere.
Samtidig er det som jeg nevnte et ønske om anerkjennelse for mine meninger og det jeg står for. Derfor er det også viktig for meg å kunne spre budskapet i mine innlegg, det være seg humor eller mer filosofiske betraktninger om livet, til så mange som mulig. En blogg og andre sosiale medier gir meg denne muligheten. Den gir oss alle denne muligheten.
Nå er det jo slik at jeg startet å skrive enkle innlegg på blogg.no. Men jeg forlot raskt denne plattformen da jeg så at dette var en konkurranse mellom unge mote- og livsstilsbloggere. Det er ikke mitt domene. Jeg har en annen målgruppe enn tenåringsjenta eller gutten som leter etter nye ansiktskremer. Jeg er antagelig litt for voksen.
Mitt ønske er å delta i samfunnsdebatten uten å være politiker, popstjerne, idrettstopp eller finansakrobat. Jeg tror ikke mine meninger har lavere verdi enn disses. Derfor trenger jeg en kanal der jeg kan skrive det jeg har lyst til, når det faller meg inn – og jeg kan leve med at jeg ikke er på forsida. Jeg tror min måte å blogge på er den moderne måten å skrive brev og dagbøker på. Slik man gjorde før i tida. Mennesket har nemlig ikke endret seg så mye, det er middelet som har endret karakter.
Bloggen skal ikke være et middel for å utvide mitt profesjonelle nettverk, men en kanal for mine uttrykk og meninger.
– JE
En rosa panterblogg 