En rosa panterblogg

Jeg ble overtalt til å bli med på treninger med Ranheims 6.divisjonslag.  Det må ha vært knapphet på ressurser en stund. Men jeg er som flere vet, glad i å spille fotball.  Det handler ikke om å være så forbannet god, men det handler om livet.  For meg, og jeg mistenker at det også gjelder for mange med meg, er fotball trening, helse, underholdning, konkurranse og sosialt samvær satt i system.  Det er selvfølgelig ingen menn som snakker om dette, for det gjør vi bare ikke.  Det er bare slik.  Vi menn snakker ikke om følelser.

Fotball er derfor det eneste alternativet som kombinerer alle disse usagte og uuttrykte stemningene og fysiske elementene.  Hvorfor skulle man ellers utsette seg for en høyrisikosport som fotball tross alt er?  Hvor skal ellers menn i alle aldre få utløp for sine frustrasjoner, sine innerste følelser om man ikke kan gjøre det på fotballbanen? Alternativet er å sitte i godstolen å se på syke programmer som viser macho amerikanere på krabbefiske i Atlanterhavet, tømrere i Alaska, gullgravere i California, se på serier som ”Top gear” og ”Monsen på tur (ps! video)”, lese såkalte manneblader som ”Mann” eller ”Vi menn” (la menn være menn) eller eventuelt banke kona.

Selvsagt finnes andre alternativer som sykling, løping, svømming og andre kvinneidretter, men disse er ikke i nærheten av å kombinere egenskapene som fotballen innehar.  For ikke å snakke om å det å dra på treningsstudio.  Treningsstudio er den moderne feminine mannens alibi for å bli kvitt overskuddsfett.  Å sitte i en spinningssal å se på kvinner og menn i tights tråkke som noen galninger etter iherdig hoing fra den sykt sexy instruktøren i front er mer dop for folks innerste seksuelle behov enn en reell trang til å trene.  Det er likevel forståelige elementer i konseptet, der det mest forståelige er de sexy instruktørene (som oftest er kvinner), men det vil aldri bli en erstatning for fotball.

Jeg hadde treningskort på Elixia i to år og var en av de fordømte.  Jeg må innrømme at jeg i starten var ganske oppglødd med tanke på å kunne bli presset til god form. Bakgrunnen for mine to år som femi var at jeg vant ett årskort på en tilstelning.   Det var ikke bare et årskort jeg vant, jeg fikk også tildelt en personlig trener, en såkalt PT.  Først var jeg en smule skeptisk, men så kunne jeg forestille meg tung fysisk svett trening med en velformet babe hengende over min gapende munn og vidåpne øyne, og som hvisket stille inn i øret mitt at jeg må pumpe hardere og hardere og hardere og ta i enda mer.  Den tanken var besnærende.

Hva faen, jeg er da mann. Så jeg mannet meg opp og fant fram de fineste treningsklærne jeg hadde.  En mørk, delvis utvasket bomulls T-skjorte, hvite Adidas treningssokker (kjøpt på tilbud), min blå Adidas badeshorts og et par joggesko fra 90-tallet, relativt ubrukt.

Elixia har et litt eksklusivt preg, og jeg regnet med at dette også gjaldt betjeningen.  Det forklarer nemlig finstasen.  Alternativet ville vært en skittenhvit T-skjorte, svarte treningsokker (ukjent merke) og Adidas treningsbukse med sleng (også fra 90-tallet).

Inntrykket av Elixia var meget bra.  Jeg var på rett plass.  Jeg ble mottatt i en resepsjon bugnende med frukt (bananer), søte jenter kledd i de mest tettsittende og fantasistimulerende treningsplagg. Det var barnepass der også.  Stearinlys. Omgivelsen var preget av luksus med levende lys, lune farger og stilfull innredning med en moderne sofa med divan, stor flatskjerm TV på veggen og gratis kaffe. Rolig og avslappende musikk fra de diskret plasserte høyttalerne. Etter å ha tullepratet litt med den nydelige damen gikk jeg så i garderoben for å skifte, og inntrykket ble bekreftet.  Moderne stil med levende lys, ungdom som fønet og kjemmet håret.  En ung veltrent gutt satt på benken og barberte leggene.  ”Dette må da være paradis”- tenkte jeg i mitt stille sinn.

Jeg skiftet og tronet som en kongelig atlet tilbake til den unge damen i resepsjonen. Hun hadde langt mørkt hår.  Søt og smilende.  Veltrent. Hun ville vise meg rundt.  Jeg var ikke tung å be.  Vi gikk sammen, hånd i hånd (i mine tanker), hun viste meg rundt, hun viste meg apparatene sine, hun geleidet meg inn i dampbadstuen som var varm og fylt av deilig damp med duft av lavendel.  Det var ingen andre der. Jeg så på henne og hun besvarte blikket mitt.  Øynene hennes var blanke.  Hun kom tettere, plasserte hånden på brystet mitt og bøyde seg inntil meg.  Jeg kjente duften av citrus fra hennes Chanel-parfyme.

Huff, nå dro det litt av gårde igjen.  Da turen (dessverre) var over, fikk jeg beskjed om å gå opp i treningsrommet og møte min PT.  Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på så lenge.  Jeg gikk opp de moderne og elegante trappene og henvendte meg til en middelaldrende veltrent og muskuløs mann med blondt langt hår og glattbarbert bryst.  Han hadde en slik trang treningsskjorte der man kunne se brystet og de store bicepsene.  Han hilste vennlig på meg og presenterte seg som Tormod.

Jeg spurte etter min PT.

Det var da nedturen begynte.  Du har sikkert gjettet det allerede.  Det var Tormod som hadde vært så heldig å bli tildelt meg.  Der og da holdt jeg på å spy.  Jeg ble rett og slett kvalm.  Ikke til forkleinelse for Tormod.  Han mente alt godt.  Det var bare det at… Vel, jeg sier ikke mer om den saken.  Jeg prøvde å tenke ut alle slags unnskyldninger for å komme meg ut av situasjonen, men jeg klarte ikke å stamme frem noe.  Jeg ble for feig.  Jeg måtte bare gjennom dette marerittet.   Og mareritt ble det.  Ikke nok med at mine forventninger viste seg å være en smule høye angående PT konseptet, men jeg hadde da faen ikke peiling på hvordan jeg skulle bruke de syke testosteron og muskelforstørrende apparatene heller.  Selv med lang teknisk utdanning fomlet jeg uforholdmessig mye da Tormod ba meg prøve de utspekulerte maskinene. Han måtte hjelpe til.  Han bøyde seg over meg og hvisket meg i øret hvordan jeg skulle pushe.  Jeg kjente varmen fra ånden hans på kinnet.  Jeg luktet Axe-deodorant fra de barberte armhulene.  Jeg la merke til fleksingen i overarmen når han la på vekter for meg.  Det hele var en sensuell åndelig og til dels fysisk opplevelse.

Tormod var vennlig.

Etter den første (og siste) timen med PT, forklarte jeg Tormod at jeg heller ville jobbe med kondisjon enn muskler (for de har jeg masse av fra før).  Tormod viste forståelse for dette, skjønt han påpekte at han mer enn gjerne ville hjelpe meg hvis jeg ombestemte meg.

Ikke faen heller.

Spinning var mer interessant.  Her ble forventningene innfridd i forhold til instruktører og enkelte medspinnere.  Dog var det unntak i salen.  Det finnes flere sånne som meg selv, og enda verre tilfeller. Men dette kunne jeg på sett og vis komme meg unna ved å plassere meg fornuftig.  Det skjedde kanskje et par ganger.  Som regel var jeg for sen.  Da måtte jeg enten sitte helt forrest i salen, noe jeg var litt ukomfortabel med på tross av den velformede kvinnelige instruktøren som til alt overmål smilte hele tiden mens hun tråkket som en gal, eller helt bakerst, gjerne rett bak en dame med utflytende bakdel som var umulig og ikke se på.  Relativt ofte endte jeg bak og ved siden av mannlige tilfeller med svært fremtredende og svettende midtlivskrise.  Uansett var dette timer som ga meg en smule mening, jeg klarte ikke unngå å kjøre på når Monica eller Silje eller Lise med sine smilende og innbydende uttrykk så meg inn i øynene og ba meg gi alt jeg hadde.

Jeg sto på i ett år (ca en gang i uka), kjøpte kort for ett år til (ble ikke brukt) og gjorde meg dermed ferdig med denne delen av mitt liv. Ære være de som holder ut.

Dessverre skulle denne historien handle om mine opplevelser i breddefotballen, men det ble utsatt da jeg ble litt revet med i noen bisetninger.  Beklager dette.

–       HE