Jeg var på festival i sommer. Tydalsfestivalen. Jeg traff en kjenning som fortalte at han natten før hadde kjørt mot Stugudal i 4-tiden (husker du Bjørn Rune?). Han sa videre; «Soloppgangen over Sylan var fantastisk, med utrolige farger over fjelltoppene».
Jeg tenkte nok ikke så mye på det den kvelden da jeg måtte fylle lagrene med Spell-Ola seiersøl fra Røros bryggeri, sende insta-stories, prate med folk, se at Bjarne Brøndbo rev av seg skjorta og synge «Rompa mi». Med andre ord en vanlig kveld i Tydalens vakre omgivelser.
Men tankene har nok kvernet litt, for et par dager senere, i tretti varmegrader, sa jeg plutselig til kona; «jeg tror jeg tar en tur til Sylan i natt». Og som sagt, så gjort. Ti minutter og tung planlegging av soloppgang og himmelretninger senere, ca kl. 22, dro jeg av gårde med bilen og en ryggsekk full av tungt fotoutstyr. Jeg gjentar: Tungt fotoutstyr. På kjøreturen mot Nedalshytta var sola allerede godt på vei ned i fjellsprekkene og jeg stoppet for å ta et par bilder. Deretter kastet jeg meg inn i bilen og kjørte til den flotte Nedalshytta som er utgangspunkt for turer opp i fjellmassivet. Jeg hadde siktet meg ut Storsolen, en topp på ca 1711 moh og totalt ca 9 km. Overkommelig for en ungdom på 55 spreke år. Tenkte jeg.
Med shorts, T-skjorte, en 50-kilos sekk og et ungdommelig pågangsmot startet jeg på DNTs tilrettelagte sti. Temperaturen oppe i fjellet var fortsatt godt over 20-tallet, men mørket ble raskere mørkt enn jeg husket. Heldigvis var himmelen blå og livet verdt å leve. Så jeg trallet på en sang. Stoppet litt, slo lens og sugde inn fjelluft. Ikke et levende menneske å se.
Turen til foten av Storsola startet i bjørkeskog, videre gjennom myrer tilrettelagt med planker, via et par frykthopp som resultat av frosker og trost som skvatt unna mitt hurtige ganglag. Hvorfor kan ikke dyrene forstå at jeg bare skal forbi? Det beste er jo om de bare tar det med ro? Vel, litt mer sang og humøret er på topp igjen og bortover slettelandskap i svak skråning går det langsomt oppover.
Mørket senker seg og det gjør temperaturen også. Man skulle tro at når det er tretti grader på dagen, skulle det holde seg godt utover? Men det ser ut som fjellområder er unntatt. Uansett, ved foten av fjellet kom jeg til svenskegrensa. Der er det et grense/reingjerde som går helt opp til toppen av Storsola. I starten går stien ved siden av gjerdet. Og for å være grei med de norske samene, i tillegg til et sterkt ønske om å ta tilbake Jämtland og Herjedalen, stoppet jeg opp og flyttet gjerdet 20 cm inn på svensk side. Jeg flyttet ca 60 cm av gjerdet, så hvis vi danner to trekanter, så tror jeg arealet som før var svensk ble som følger: (side A * side B)/2 * 2 -> 0,2m*0,3m = 0,06 kvadratmeter. Dette er herved norsk eiendom. Et eget lite land som jeg kaller Engbergland eller forkortet England.
Så, blid og fornøyd, men tiltagende sliten på grunn av trøtthet, kald luft og tung ryggsekk fortsatte jeg ufortrødent videre mot toppen. Og det var bratt. Mye brattere enn på kartet. Og det ble mørkt. Mye mørkere enn i byen. Og litt kaldt. Og sekken ble også litt tyngre.
Men jeg jobbet meg oppover. Klokka nærmet seg 01 på natta. Jeg stoppet opp, tok frem stativet, skiftet til en tørr T-skjorte som jeg hadde i sekken og tok et par bilder av det lille lyset som fortsatt var igjen, for det var vakkert.
Deretter var det å tråkke videre oppover. Men nå var det så mørkt at jeg måtte gjette meg frem til stien. I tillegg hadde vind og tåke med over hundre prosent luftfuktighet sett sitt snitt til å finne veien opp i fjellet. Det er ikke alltid enkelt å se en sti i steinlandskap i stupbratt terreng. Så etter å ha gjettet meg frem i ca 20 minutter, fant jeg ut at jeg ikke var på stien, men helt utenfor. Og siden det nå var mørkere enn dypt inni sjela mi, måtte jeg bite i det sure gresset (som det ikke fantes mye av) og gå tilbake til sist kjente punkt. Deretter på med hodelykt (jeg er ikke helt uerfaren). Jeg fant raskt stien og begynte siste etappe mot toppen etter den lille fadesen med opp og nedtur.
Endelig. Toppen av Storsola. Jeg så ikke en dritt, men det var i alle fall en stor flate med en steinrøys på toppen. Fornøyd med meg selv, fant jeg nærmeste grop i steinrøysa, og la ut liggeunderlaget (jeg sa jo jeg var forberedt). Nå var klokka 02.00 og jeg la meg dødsliten ned (shorts og T-skjorte). Skjenket meg selv en kopp varm kakao (forberedt!). Bannet litt. Stønnet litt. Og slapp en kraftig fjert.
Deretter puttet jeg meg selv inn i en tynn vindpose (hva sa jeg..) og krympet meg i fosterstilling mens vinden ulte og strødde om seg med tåkeregn i stor fart. Jeg sovnet ikke, men døste og tenkte på at belønningen er soloppgang over vakre Sylan om ca to timer (04.23). Hutre meg til det var kaldt.
Klokka ringte 04.10. Da var planen å stå opp, sette opp stativet og fotografere noen fantastiske bilder som enhver National Geographics fotograf ville drept for. Vel, det skjedde ikke. Lyst ja, men vind og regntung tåke dempet stemningen et par hakk. Men som den vikingen jeg er sto jeg etter hvert opp for å se meg litt rundt. Sikten var kanskje 20 meter, nok til å oppdage en stor rødfarget stein kun fem meter unna.
Trodde jeg. Fordi når jeg gikk nærmere så jeg raskt at det var to soveposer. Der lå det sannelig to stk og sov! Jaja, tenkte jeg, grabbet fotoutstyret og gikk videre på fjellkammen. Hvor er nå den fordømte toppen? Det kunne jeg trygt si, for det gikk bortover og oppover. Det tok jo f.. meg aldri slutt. Og det var jo umulig å se hvor jeg var.
Så, etter en stund på min kalde, hufsete tur oppover i månelandskapet, begynte tåka å bryte opp. Plutselig så jeg et glimt av stupet ned til høyre for meg. Opp med kamera. Bilde. Jeg fortsatte. Der kom Storsylen frem. Tåka kom og dro på tur oppover. Og så kom Storsola frem. Endelig. Toppen der jeg egentlig skulle lagt meg ned. To hundre høydemeter lenger opp enn «min» topp. Men tåka lettet omsider og sola kom frem, jeg tørket opp og gjorde mine bilder som alle fotografer ville drept for.
Etter en times tid startet nedstigningen, via et par rypekull som ikke hadde sett meg på vei opp. Da jeg kom ned til «toppen min» i sju-tida, rørte det seg i soveposene ved siden av mitt kongelige rede. Det viste seg å være mor og datter på tur. De hadde startet på ettermiddagen og fant en beleilig plass å sove tidlig på kvelden. De hadde hørt lyder om natta som de (påsto) trodde var lyder fra vinden. Litt overrasket over besøket var de nok, men siden jeg er en harmløs kar tok de det nokså rolig. Jeg skulle gjerne hatt ett bilde av mine naboer, det får bli neste gang.
Da var det bare å si farvel til mine naboer på fjellet og takk for en fin tur.
hilsen Jørn
En rosa panterblogg 