På bygda, langt utenfor allfarvei, har det i uminnelige tider vært tradisjon for tidlig fyll, bråk og slåsskamper. Særlig i helgene på «lokalet» eller samfunnshuset i bygda. Jeg har selv vært på «bonfæst» og som bygutt måtte du være forsiktig for ikke å havne i trøbbel. Hvis du så mye som møtte blikket til en av de lokale kunne du forberede deg på bråk. Og med litt innabords selv, var mandigheten og stoltheten (og testosteronet) mye mer fremtredende enn fornuften.
Jeg var på fest på lokalet i Melhus i min ungdom og skulle erfare en slik situasjon. Heldigvis var det jeg som kjørte denne gang, og som bygutt drakk man jo ikke når man kjørte bil. Vi var en gjeng på fem stykker som dro med ymse forventninger, vi hadde tross alt hørt om «bonfæstan» på landet. De andre hadde drukket seg opp, så de så ikke så tungt på dette, men jeg merket raskt stemningen da vi gikk ned i karsklokalet. Det var den tiden da du bare fikk servert halve kopper med kaffe. Resten var beregnet for en noe edlere væske. Så tett opptil 4% vann som mulig. De lokale guttene ble svartere og svartere i øynene etter hvert som vi bygutta pratet og tullet med de lokale jentene. Særdeles lite populært.
Etter hvert som det led utpå natta og vi hadde danset og tullet, kom jeg uheldigvis til å møte blikket til en staut kar. Han skiftet retning fra kompisene og gikk rolig bort til meg. Stilte seg fem centimeter unna og så meg dypt inn i øynene med et svart og vassent blikk. Signalet her var tydelig. Selv om jeg oppfattet meg selv som en sterk kar, forsto jeg at her møtte jeg en kar som var både ustabil og oppvokst med kraftfor på menyen. Lokalet var mørkt og dempet, og kompisene til min noe ustadige venn begynte å reise seg. Jeg så meg forsiktig rundt – hvor var mine venner? De var visst fortsatt oppe og studerte de lokale jentene. Jeg var ikke særlig høy i hatten. Sekundene gikk og fyren ventet et svar. «Sorry, jeg vil ikke ha noe bråk», sa jeg med lett skjelvende stemme.
Å vise tegn til svakhet er ikke særlig smart i en slik setting. Kompisene til min lokale helt hadde reist seg og kom imot meg. Jeg rygget forsiktig. Jeg så ladegrepet på knyttneven og innså at her var det bare en ting å gjøre. Komme seg unna i en fart. Jeg la på sprang oppover trappa, ropte til mine kompiser at det var best å ta en strategisk retrett. De forsto situasjonen raskt og så at bygdegjengen var i flertall og skulle man berge helsa sånn noenlunde var det best å følge etter meg.
Jeg kom meg ut, åpnet dørene til bilen, satte meg inn og startet motoren på min fars Chrysler Sunbeam (en annen historie..). Mine kompiser kom løpende mot meg med en hærskare av to meter høye, atletiske og fulle bondetamper etter seg. De kastet seg inn i bilen mens de lokale heltene begynte å røske i dører og speil. Der spant vi dermed av gårde i soloppgangen, lettere skremt, et sidespeil i minus og med et noe redusert selvbilde. Men helsa var i god behold.
Nok om det. Tidene forandrer seg. Ungdommen har forandret seg.
På Tydalsfestivalen var opplevelsen en helt annen enn min «bonfæst». Jeg tok med meg kamera på fredag og spurte om jeg kunne fotografere livet på festival. Det var helt i orden for arrangementskomiteen.
Når jeg så gikk litt rundt på «campus» fikk jeg godfølelsen. Ungdommene hadde stilt opp med campingvogner, busser og telt. Fylt med alskens godsaker og feststemt ungdom. Og smil. Og latter. Det var rett og slett en fornøyelse å gå rundt å hilse på folk og ta bilder. Joda, det var da noen som hadde fått litt vel mye å drikke, men flesteparten hadde det trivelig. Ja rett og slett trivelig. Hele området oste av glad feststemning. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan formulere dette bedre. Det var dansing og prating og selvsagt høy musikk. Og stemningen, ja den var god.
Men det er ikke bare ungdom her, det er voksne og barn også. Og det er festivalmusikk på scenen med kjente artister som også så ut til å trives.
Stugudal er et lite sted i Tydal kommune med få fastboende. Men det er mange hytter i området. Og hyttefolket kommer fra Trondheim, Stjørdal, Selbu, Røros og ellers rundt omkring. De deltar på dugnad og i komiteer sammen med lokale folk fra Tydal kommune, til og med en svensk sjef kunne jeg lese i adressa. Og hyttefolket og deres barn deltar på festival. Sammen med tilreisende fra alle deler av landet, samt Sverige ble det en glad miks i et sammensurium av festivalstemte mennesker. Gamle og unge. Alle smilende og glade. Det er rett og slett utrolig hva man har fått til i den naturskjønne kommunen mot svenskegrensa. Som fotograferende med akkreditering på brystet var dette rett og slett herlig. Et slags ministudium i antropologi. Jeg gikk rundt på området både før og under konsertene og motivene var ikke vanskelige å be. De poserte og stilte villig opp for å bli fotografert. Til og med onkel politi ble med på moroa, og når jeg skulle ta bilde av dem kom de unge jentene springende for å bli med.
På lørdagen skulle jeg delta uten å fotografere. Jeg var invitert på hyggelig sammenkomst (ofte kalt vorspiel) med gode venner før vi skulle dra ned på festivalområdet. På veien ned tok jeg med litt «veiamat». Veiamaten besto av en boksøl som sakte ble fortært. Men siden det ikke var lov å ta med drikke inn, måtte jeg legge fra meg ølboksen. Og det gjorde jeg ved å pent plassere boksen i grøfta. Litt dårlig samvittighet, men det var så mange andre som gjorde det samme. Det viste seg at søppelskammen som jeg kjente bittelitt på, skulle gjøre seg enda mer gjeldende. Bak meg kom det nemlig to unge jenter som la godt merke til min uskyldige forsøpling. Den ene ropte til meg at dette var ikke bra. Jeg hørte hva hun sa og vi kom i prat. Og fikk huden full av ungdommen. «Du burde da visst bedre som er voksen!». «Tenk på barnebarna hvis alle skulle gjort sånn!». «Tenk på naturen og fremtida!». Siden jeg hadde drukket litt og skamfølelsen måtte vike litt for alkoholvirkningen så prøvde jeg meg med alle klassiske argumenter. «Alle andre har jo gjort det», «Aluminium forvitrer ganske raskt i naturen», og så videre. Og jeg fikk da pratet det bort etter hvert. Og den lille rest av skam forsvant i alkoholens forglemmelsessunivers. Etter at vi kom på området fant jeg mine venner og vi koste oss rikelig med konsertopplevelser som blant andre DDE, Staut og Staysman sto for.
Jeg gikk meg en tur på området imellom konsertene og der møtte jeg sannelig den samme jenta, sittende på en benk med kjæresten. Temaet kan du selv gjette. Det hele endte opp med at jeg måtte tekste en unnskyldning til kona mi på messenger og love å plukke opp ølboksen på tur hjem. Noe jeg proklamerte så høytidelig som jeg kunne. Uten at det gjorde særlig inntrykk. Hun trodde meg rett og slett ikke.
Men på vei hjem til hytta gikk jeg og plukket opp ølboksen, tok den med hjem og panta den på mandag.
Så på Tydalsfestivalen var det muligens litt fyll, litt bråk, men mest av alt en herlig stemning med smilende festdeltakere og flotte konserter. Og ikke minst søppelskam. Sjekk videoen under for flere bilder 🙂
Terningkast 6.
En rosa panterblogg 