Parkeringsvaktene sto langs gata og skrev bøter i varmen. Det var sent i mai, og jeg var på vei for å fotografere Ranheim i tredje cuprunde mot Nardo. Heldigvis er tilskuerantallet på slike kamper begrenset, og når først parkeringsvaktene var der kunne jeg like godt spørre hvor det var greit å parkere. Parkeringsvakter er mennesker de også og den hyggelige betjenten pekte ut en plass det var lovlig å parkere.
Jeg kom inn på Nardos hjemmebane, Nissekollen, iførte meg en rosa pressevest og gikk rett ut på banen og tok noen før-kampen bilder. God stemning. Ranheim var selvsagt store favoritter og det gikk jo også den veien etter en god stund da Torbjørn Heggem scoret det første målet for Ranheim etter ca 30 minutter.
I pausen hadde jeg fått nok bilder fra kampen og ruslet litt rundt for å se etter andre motiver. Oppe i skråningen satt en del folk, og der fikk man også litt fugleperspektiv. Så jeg trasket oppover og tok noen bilder som jeg var sikker på at jeg ville kaste senere når jeg kom hjem.
Da så jeg den eldre karen med hvitt hår og en hvit puddel ved siden av. De satt så fint i gresset der det florerte av gul løvetann.
Jeg startet forsiktig med å ta noen bilder ovenfra. De ble ikke veldig gode. Jeg passet på at motivet mitt ikke så hva jeg holdt på med, så jeg gikk forsiktig litt lenger ned i skråningen slik at jeg kom på høyde med den hvithårede. Puddelen ble med ett oppmerksom på meg og begynte å bjeffe. Jeg hadde et sort kamera med en lang 400 mm linse, det så vel ut som en rifle for puddelen..
Den hvithårede mannen ble oppmerksom på meg, vi hilste og jeg sa vel noe spøkefullt om puddelen som trodde dens siste time var kommet. Mannen lo. Et perfekt øyeblikk for bilde.
Jeg tok noen bilder og fant et som jeg var meget fornøyd med. Jeg gikk bort til mannen, viste ham bildet, og spurte om han ville at jeg skulle sende bildet til ham. Det ville han selvsagt, bildet var flott. Så jeg noterte epostadressen og dro deretter hjem.
Når jeg kom hjem, gikk gjennom alle bildene og sendte fotballbildene til Ranheim og deretter bildet til den hvithårede mannen. Men epostadressen var feil, og jeg hadde ikke navnet hans (ikke åpenbart fra adressen).
Vel, slik er livet. Deretter laget jeg en Instagramstory, der jeg filmet PC skjermen med bilder fra kampen og den hvithårede.
Ferdig med det.
Dagen etter plinget det på telefonen. En melding på insta. En Ranheimsspiller ved navn Erlend Sørhøy spurte om han ikke kunne få tilsendt bildet av den hvithårede mannen. Se bildene.
Det viste seg at Erlend fulgte meg på Instagram og tilfeldigvis så på min instastory. Nå var det jo slik at Erlend faktisk spiller for Ranheim og spilte kampen. Kanskje ikke så rart at bestefar så på.
Så ble dette en ganske snill og koselig historie der jeg printet ut bildet, rammet det inn og Erlend kunne komme og hente det for å gi det i bursdagsgave til sin bestefar.
Og Erlend pakket inn bildet og ga det til en overrasket bestefar.
Så mottoet med denne historien er som følger:
Dersom du vil gjøre noen glad, følg Jørn Engberg på Instagram.
En rosa panterblogg 