Hoggstabben

Åtti centimeter
en gang et stolt tre
som bar sine årringer med verdighet
Nå står den der på tunet
Ensom
og savner gleden
den en gang hadde
gjennom årstidene
Alt den så
og opplevde

Men det er ikke over
det er bare en endring
som har skjedd
og gleder venter
når han kommer
Mannen
mannen med øksa

Det ligger i lufta
At noe skal skje
Solen skinner og lufta er varm
og fuktig
der den står
og venter
Så ser han
det blanke
tar en titt på de kappede stokkene
hans venner

Mannen nærmer seg
med øksa
han ser seg rundt
skjorta er av
På meg settes en kubbe

Bevegelsen
når begge hendene har grepet rundt skaftet
som blir løftet
mens det blinker i øksebladet
Muskler som spennes
i en vant bevegelse
et fast blikk festet på kubben
oppå meg

Øksebladet som sakte forsvinner bak ryggen
og i en og samme bevegelse starter turen oppover
over hodet
og ned
bak ryggen
så snur det hele
bladet, skaftet, muskuløse armer
i en svingenge symfoni
mot meg

Rolig og bestemt
med økende fart
i perfekt hastighet
musklenes bølger
øksebladet som splitter
kubben i to
og treffer med perfekt kraft
porsjonert av historien
mens kubbene velger vei
og uttrykket
til mannen
Blikket som forteller
om et perfekt slag
i det kubbene lander
langt fra hverandre
i en voksende haug

av ved

JE-19