En rosa panterblogg

Jeg var til tannlegen, satt på venterommet og trippet nervøst på stolen. Jeg manglet ei fortann. Mens jeg satt og fubbet på telefonen, kom det inn en litt shabby uteligger. Slitte klær, skitten, men målbevisst. Jeg la merke til at han ikke hadde tatt på seg de blå skosokkene og kjente at det irriterte meg en smule.

Uteliggeren gikk inn i venterommet og den automatiske døra gled til side idet han stilte seg foran, jeg kunne skimte tannlegekontoret der en tannlege med blå munnmaske sto bøyd over en pasient mens boret laget sin forferdelige hvislelyd. Tannlegen enset ikke uteliggeren og døra inn i til gangen gled tilbake til sin lukkede posisjon. Lyden stilnet og jeg registrerte hendelsen. Litt senere åpnet døra seg igjen og uteliggeren ble geleidet bestemt ut av en flott tannlegeassistentdame. Igjen registrerte jeg hendelsen. Neste gang døra gled opp og lydene fra innsiden av torturkammeret åpenbarte seg, stilte den samme assistenten seg foran åpningen og sa de magiske ordene ”Engberg neste”.

Nok om det.

Da jeg var ferdig og var på vei ut av venterommet, arbeidet hjernen allerede febrilsk med mørklegging av de siste minuttene. Jeg gikk ned trappene, åpnet døra og kom ut i frisk luft. Kontoret ligger i en rød brygge ved Bakke bru og når man kommer ut, står man under tak og ser rett ned på Nidelva som sakte renner forbi. Det gjorde den denne gangen også.

Jeg stilte meg ved rekkverket og nøt den kalde friske høstlufta og synet av vannet som brakte med seg høstløv på sin ferd mot Trondheimsfjorden. Trakk pusten dypt for å fokusere meg ut av de siste minuttenes hendelser.

Dette var sent på fredag, og det var ingenting i mellom meg og helga – den deilige avslappende helga jeg hadde i vente. Etter en kort tids kontemplasjon ved elvekanten, valgte jeg å gå motsatt vei av parkeringshuset der bilen sto. Jeg trengte en spasertur. Jeg gikk langsetter brygga og observerte en benk med masse rot og to personer som satt opp i alt rotet. Jeg snudde litt på hodet og så muligens litt nedlatende på de to karene og alt rotet de hadde. Denne bevegelsen og det blikket jeg hadde var sikkert en utløsende faktor til at den ene karen sa følgende, ”vi ska rydd opp etterpå sjø!”. Jeg tok et nytt skritt, og av en eller annen grunn stoppet jeg opp og svarte at det ikke var noe problem for meg.

De to karene som satt på benken var tydelig narkotikamisbrukere, noe annet var usannsynlig da den ene satt med en metallskje med noe flytende oppi og en liten blåselampe for oppvarming. Den andre satt med et par sprøyter i hånda. Den ene var en ung kar med et normalt utseende, tendens til flippskjegg og et par briller, la oss kalle ham Øyvind. Øyvind kunne jeg godt passert på gata uten å forstå at han var på kjøret. Den andre var en kar på min alder (altså fortsatt ung, men la oss si ca femti år). Han må jeg ærlig innrømme så litt mer medtatt ut, og hadde et slikt fuktig preg i øynene som man kan se på folk som er mindre edru. La oss kalle ham Arne. Hans fremtoning var likevel helt ålreit. Begge hadde lett slitte klær. Den lange benken de satt på var også under tak, beskyttet av brygga. Av en annen grunn som jeg ikke vet spurte jeg om det var greit at jeg slo av en prat. Begge to løftet på hodet, så litt overrasket ut og svarte ”Ja, selvsagt”.

”Hva er det for slags narkotika dere holder på med?”, kom det ut av meg. Arne svarte at de brukte Subutex som de hadde fått av legen. ”Det er vel litt enklere det da, slipper alt styret med kjeltringstreker og slikt”, sa jeg.

”Ja, mye enklere liv, mindre faenskap og det er mye mer renslig når man får sprøyter og stoff fra legen”, svarte Arne.

Slik pratet vi litt frem og tilbake, jeg satt meg på benken og slappet av og stilte nysgjerrige spørsmål fra et liv jeg er så langt unna selv. Jeg la merke til Arnes tenner og satte opp et stort smil som viste at jeg ikke var helt borte selv, tenkte vel at dette skulle gjøre meg til en av gutta. Arne fortalte litt om egne tenner og sa det nok skyldtes Metamfetamin, jeg fikk en lengre kjemileksjon om alle stoffene som inngikk i de forskjellige typene narkotika som var på markedet. Metamfetamin, amfetamin, Heroin, LSD, tabletter av ymse slag, kokain, MDMA (vet ikke helt hva det er, men det er visst populært). Stoffene inneholdt bla fosfor og benzen fortalte Arne. Øyvind protesterte vilt og sa at det gjorde det slett ikke, var ikke noe bensin i amfetamin nei. ”Benzen sa æ for faen!”, svarte Arne. ”Koffor sa du itj det me en gang da”, parerte Øyvind. Slik gikk praten med de to karene. Jeg var fortsatt nysgjerrig og lurte på hvorfor og hvordan de havnet på denne greina av det norske samfunnstreet?

Øyvind kunne fortelle en historie om ADHD på skolen, store fokus og konsentrasjonsproblemer og ikke minst om stammingen som gjorde ham til et mobbeoffer og til en som ble satt på sidelinjen av skole og fritidsliv. Det endte med at han kom så skjevt ut at han havnet i et miljø der amfetamin var løsningen. Og for ham løste det flere problemer. Han skaffet seg venner og han fikk mye mer selvtillit av Amfetaminen. Dessuten klarte han å bli kvitt stammingen. En kombinasjon av amfetamin og pusteøvelser gjorde at han sluttet helt å stamme. Det var et helt nytt liv for ham. Dessverre hadde det livet også andre sider kunne jeg se, men det ble ikke uttalt.

Arne fortalte at han kom fra et velstående hjem, var flink i idrett og spilte til og med på Rosenborg i sine yngre dager. Hans skjebne var at han trengte mer spenning og derfor søkte alternative miljøer. Senere ble det nå som det ble. Arne skrøt forresten også veldig av amfetamin, det ga helt syke følelsesmessige opplevelser. Og sex med kona hadde nå fått helt andre dimensjoner. Sansene ble forsterket mange ganger. Det var helt vilt.

Dette var jo rene propagandaen for den slags narkotika, men det var tross alt det de to guttene fortalte.

Mens vi satt der på benken og pratet gikk andre ”normale” mennesker raskt forbi.

Etter en stund kom en tredje person til. Jeg reiste meg, for jeg hadde tydeligvis tatt hans plass. Det var mannen fra tannlegekontoret. Litt skumlere kar av utseende. Han satte seg ned og vi pratet litt videre. Han spurte så om jeg ville kjøpe en billig PC. Jeg takket høflig nei.

”Nei, jeg må nok traske videre”, sa jeg.

”Ok, kult å træff dæ – ha de!”, svarte de tre karene.

I ettertid har jeg tenkt litt på denne situasjonen. Jeg lurer på hvorfor jeg satte meg ned. Var det et forsøk fra min side på å være skinnhellig – så jeg på dette som et antropologisk studie? Var de karene stakkarslige i mine øyne? Kunne det være et underliggende ønske om å heve meg over dette livet på den andre siden og gi meg selv et forsterket selvbilde?

Jeg tror ikke det, jeg hadde ingen baktanker med denne praten. Ikke noe journalistisk scoop eller grundig forberedt intervju – ingen fotoseanse. Dette ble for meg et tilfeldig møte som endte opp i en enkel skildring mellom mennesker som har havnet på hver sin grein av det norske samfunnstreet – verken mer eller mindre.

Tror jeg.

Nå har jeg ordnet tanna, og smiler et tilnærmet plettfritt smil.

Det gjør ikke Arne.

---

– JE