En reise i sosial læring (eller en uke på Norway Cup)

Det var nesten 40 gutter på 13 og 14 år, en skokk voksne som passet på og en del foreldre som fulgte med på lasset. Vi var på fotballturnering i Oslo. Mine opplevelser som barnepasser denne uka står ikke tilbake for noen av mine mange opplevelser som menneske. Ikke fordi jeg selv hadde en herlig uke, men mer gleden av å iaktta hvordan ungdommen takler sosiale utfordringer, sportslige opp og nedturer, forhold til regler og struktur, dagens teknologi samt alle uutalte krav som stilles til ungdommen i dag.

Det var en sann glede og en ære å få lov til å være med og inhalere inntrykk av hvordan ungdommen takler alle utfordringene de blir møtt med. Våre 40 ungdommer fra Ranheimsområdet har alle forskjellig ståsteder og utviklingsfaser. Noen er fortsatt barn (og litt barnslige), noen tar ansvar for de rundt, andre er fokuserte på det sportslige, noen har oppdaget kroppens underfundige utvekster (hos seg selv og det annet kjønn), mange søker popularitet, noen er innesluttet og stille, men alle er med i en større sammenheng. Alt dette gir en mengde inntrykk og refleksjoner over menneskets mangfoldighet.

Trikketur

Det å ta buss, trikk eller T-bane høres ikke særlig spennende ut. For en voksenperson er dette en transportetappe. Men når du er 13 år og sammen med ”gjengen” din kan en slik tur bli en opplevelse som fester seg i hjernebarken for resten av livet. 13 åringen ser og opplever ting som en voksen har glemt for lenge siden. 13-åringen studerer andre reisende. 13-åringen synger av hele sitt hjerte på supportersanger som får de fleste på bussen til å smile og le. Noen blir selvfølgelig også sure. Men de blir ikke hørt. De som smiler og ler gir derimot positive signaler som forteller ” – dette er bra, dette blir jeg i godt humør av”. Vi voksne som følger laget er selvsagt vár for alle signaler og alle ablegøyer som kan eskalere. Men innerst inne er vi misunnelige og skulle gjerne vært i deres situasjon. Når guttene starter med pole-dancing på T-bane stanga ser vi litt bort og fortier et ”nå er det nok gutter”. Når det tar helt av og vi blir lei av ”bråket” og synes det stiller oss i et dårlig lys, må vi likevel si i fra – ”Ok, – nå holder det!”. Guttene hører oss og demper seg. Det er selvsagt også en del av konseptet. Men gleden og gløden er fortsatt tilstede og de finner andre måter å vise det på.

I kamp

Å lede en fotballkamp med et jente eller guttelag er ikke enkelt. Det er en psykologisk, pedagogisk og en taktisk kjempeutfordring. Det er få mennesker som virkelig behersker en slik jobb. Vi som er foreldre og kampledere har ikke nødvendigvis den ideelle kompetansen til å gjøre jobben. Vi skal håndtere en situasjon med 14-15 unge gutter som hver og en har sine sportslige og menneskelige egenskaper. Vi har i tillegg gjerne egne barn midt oppi det hele.
Det er med andre ord utallige hensyn å ta når man setter opp et lag og skal instruere alle i hvordan spillet bør foregå. Motstander, system, spillerens kvaliteter, guttenes ønsker, kampleders ønsker, assistentens ønsker, spilletid for alle, foreldrenes meninger, ”krav” til mål og seier og idrettens retningslinjer er noen av faktorene som hele tiden må vurderes. En kampleder blir kontinuerlig evaluert av alle parter.

Hva tenker en ung gutt som starter på benken flere ganger på rad? Hva tenker hans foreldre? Hva tenker gutten som blir byttet inn etter 7 minutter og som ikke kommer på banen igjen fordi det er en avgjørende kamp og vi leder 1-0? Hva gjør det med hans status i gjengen? Hvordan påvirker noe slikt hans selvbilde? Det finnes ikke svar på dette. Vi vet ikke, fordi det er forskjellige individer vi håndterer. Ett individ kan ta en slik situasjon som en motivasjonsfaktor for å jobbe hardere, mens ett annet kan ta det veldig tungt, og bli påvirket livet ut hvis det er en gjentagende situasjon.

– Han kan jo finne på noe annet sier du, det er jo ikke barnefotball vi driver med? Vel, det er riktig at han kan finne på noe annet, men samhørigheten til en slik gruppe kan bety enda mer. ”Hva gjør du på fritida?”, ”Jeg spiller fotball på Ranheim!”. Å kunne gi et slikt svar kan ha uvurderlig betydning for en guttekropp i mental og fysisk vekstfase.

På skolen

pre-kaos — Før alle var kommet og kaos tok overhånd

Våre gutter overnattet på Ruseløkka skole. En gammel skole midt i Oslo sentrum rett ved den amerikanske ambassade. Terrortrusselen hang over oss. Vi fikk vite at et Israelsk lag også bodde på skolen. Den informasjonen ble ikke videreformidlet til familien som var på ferie eller hjemme i Trøndelag. Sannsynligvis var likevel dette den tryggeste plassen i Oslo – politiet svingte innom kontinuerlig.

Ungdommen brydde seg ikke om terrortrussel. De levde livet. Og livet på skolen var mangfoldig. Det var en fryd å komme inn på skolegården å se og høre ungdommer fra flere nasjoner leke og konkurrere sammen. Alle aldre var representert og barn og ungdom tullet og koste seg sammen i varmen. Det var umulig å se at fotballalvoret hang over barna. At man må ligge 20 stk i et klasserom var heller ikke noe problem. Når jeg gikk for å se på rommene, måtte jeg naturlig nok sette på ”kaos-filteret” og heller se på de andre kvalitetene som fantes i rommet. Ungdom satt sammen i større og mindre grupper og studerte youtube-videoer, spilte kort og snakket om opplevelser (kan også innbefatte jenter – hva vet jeg?). Om kvelden var det sengetid og all ære til den forelder som overnattet sammen med barna. Å få 20 forskjellige og yre gutter i tenårene til å roe seg ned er ingen enkel affære. Da er det kun hard justis som teller. Våre folk ordnet den biffen greit. På rommet til ”mitt” lag hadde vi en utrolig flott kar som overnattet alle nettene med barna. Han er av skotsk opprinnelse og vi foreldre vil vel etter hvert oppdage hvilket kraftfullt og spennende ordforråd som finnes i det engelske språk.

Å reise til turneringer som Norway Cup bidrar til barn og unges læring i livets skole på godt og vondt, der de gode minnene garantert er i flertall.

Til slutt må jeg bare si at jeg ikke kunne dy meg da det ble et stort oppstyr på skolegården. Selveste Adelen var kommet sammen med noen brasilianske spillere. Jeg hadde ingen anelse om hvem det var, men kunne ikke dy meg da alle svermet rundt henne og ville ha en selfie.